Jan Christensen

OBS! Siste dag - 15. januar 2012

Jan Christensen (f. 1977, København) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (1997-2000). Han tilhører en yngre generasjon norske kunstnere som har bygd opp internasjonale karrierer, og har i mange år hatt Berlin som base. 

Jan Christensen er uttrykk for en kunstnerrolle i bevegelse, bort fra den romantiske kunstnermyten om den geniale kunstner som i sine verk gir uttrykk for følelser og innerste tanker. Han produserer både egne verk, samarbeider med andre kunstnere, og er virksom som kurator for utstillingsprosjekter. Sistnevnte funksjon er uttrykk den økte betydningen som den uavhengige kuratoren har fått på kunstfeltet, i motsetning til den tradisjonelle museumskuratoren som håndterer kunst innenfor institusjonelle rammer.

Også som kunstner er Christensen i bevegelse. Et slående trekk er den store konseptuelle og materielle spennvidden. I motsetning til den klassiske kunstneren som holder fast ved sitt medium, beveger Christensen seg mellom ulike typer og materialer, alt etter hvilke ideer som skal uttrykkes. En viktig verksgruppe er monumentale veggmalerier, både temporære verk som forsvinner når utstillingen avsluttes, og permanente i den forstand at de, som offentlig utsmykninger, inngår i et symbiotisk, men også spenningsfylte forhold til sine arkitektoniske omgivelser.

Kritikk inngår også i Christensens kunst, som i verket Relative Value (2007). Det er laget flere eksemplarer og hver utgave består av pengesedler i henholdsvis dollar, euro og kroner, utført som en collage på et hvitt lerret. Verket kommenterer en internasjonal tendens hvor samtidskunsten har opplevd en omfattende kommersialisering og voldsom verdistigning. Det formale aspektet er mindre viktig, men konseptuelt innebærer verket at bildets verdi tilsvarer sedlenes verdi og at ”what you see is what you get”, rent pengemessig.

En annen verkgruppe er installasjoner, som Interrupted Space Continuum (2010). Fra en bjelke festet i taket utgår flere bjelker hvor ølkasser er festet med tau. Til sammen utgjør arrangementet en gigantisk uro i perfekt balanse, så lenge ingen av flaskene fjernes. Uroen som fenomen inngår i modernismens repertoar, i for eksempel amerikaneren Alexander Calders arbeider, men i sitt verk baserer Christensen seg både på gjenbruk av eksisterende og banale gjenstander og samtidig en leken form for interaktivitet.

Et verk som i stor grad baseres på publikums deltakelse er den audiovisuelle installasjonen Onomateopoeia (2011), utviklet i samarbeid med kunstner Anders Fjøsne (f. 1981, Oslo). Tittelen henspiller på definisjonen av ord som etterligner eller beskriver kilden/utgangspunktet for en lyd. Gjennom sensorer og lamper genererer publikums aktivitet lyd. Den passive betrakteren blir til en medskaper, med mulighet for eksperimentering og undring.

Utstillingen støttes av Norsk Kulturråd.

Frank Falch, kurator