LARS HERTERVIG. Malerier og akvareller

4. april - 7. juni 2009

Düsseldorfskolen i norsk maleri er ensbetydende med nasjonalromantikken i Norge hvor hovedtyngden av bildene er folkelivs- og landskapsskildringer. Düsseldorfskolens landskapsmaleri kjennetegnes først og fremst av to retninger; en realistisk og en romantisk. Førstnevnte betoner en eksakt naturstudie, mens sistnevnte vektlegger mer følelsesladede landskapsskildringer. Datidens tanker om den nasjonale egenart, som gjorde seg gjeldende i Europa og som hadde stor betydning for Norges vei mot løsrivelse fra unionen med Sverige, påvirket kunstnerne til å male sitt hjemlands natur og folkeliv.

Hertervigs malerier fra Düsseldorf, hvor han oppholdt seg fra 1852-54, regnes som hans første selvstendige verker. Maleriet Fra Skånevik, 1854 bærer preg av en klassisk landskapskomposisjon. For-, mellom- og bakgrunn er inndelt i horisontale sjikt. Disse knyttes sammen av natur – og kulturelementer, som fører blikket innover i landskapet mot en disig horisont og det luftige himmelpartiet over som dekker mer en halve billedflaten. Denne rasjonelle og harmoniske landskapsoppfatningen ble gradvis endret i årene frem til 1856.

Under det andre studieåret i Düsseldorf oppholdt Gude seg i Norge, og Hertervig fikk da Erik Bodom til lærer. Bodom representerte en mer effektfull retning innen landskapsmaleriet i Düsseldorf. De dramatiske skildringene hos Hertervig kulminerer med uværsmotivene fra 1855—56, så som i Den gamle broen (Fra Sunnhordland), 1856 og Fra Skjold, 1855. Maleriene viser tidspunktet like før eller øyeblikket idet uværet bryter løs.

Da Hertervig var i sitt andre studieår i Düsseldorf, gjennomlevde han en psykisk krise. Han klaget over helsetilstanden til sin velgjører Sundt, og i april 1854 avbrøt han studiene og reiste hjem. Tilstanden skal ikke ha bedret seg. I 1856 lot han seg frivillig innlegge på det den gang nye sinnssykehuset Gaustad Asyl i Christiania. Legene antok at Hertervig led av en art schizofreni, noe man i dag er usikre på om kan ha vært tilfelle. Men sikkert er det at Hertervig i 1858 ble utskrevet som ”ikke helbredet”; han ble umyndiggjort, velgjørernes støtte opphørte og kontakten med kunstmiljøet ble brutt. De syv neste årene bodde han hos sin onkel på Borgøy.

Fra 1865 arbeidet Hertervig to år ved Aanensens malerverksted. Her hadde han tilgang på materialer og malersaker og han malte flere av sine sterkeste verker, blant annet: Fjordbunn III, 1866, og Fra Tysvær, 1867. Felles for landskapene er de lyse, lette godværsskyene og stillheten i naturen. I kystlandskapene speiler landskapet seg i det jevne gjennomtrengende lyset, som gir en kontemplativ steming. Maleriene kjennetegnes av en lysere fargeholdning enn 1850-årenes brunlige akademitoner. I enkelte bilder er størrelsesforholdene ulogiske, i tillegg til at sentralperspektivet er brutt. Denne andre perioden med produksjon av større oljemalerier tok slutt da Hertervig ble sagt opp fra Aanensens malerverksted i 1867.

Etter at Hertervig sluttet hos Aanensen forverret økonomien seg, og fra 1868 hadde han ikke lenger anledning til å male større oljemalerier på lerret. Fra dette tidspunket ble mindre arbeider på papir kjernen i hans kunstneriske produksjon. Han malte akvareller og gouacher på underlag av avispapir, tobakkspapir, innpakningspapir, tapet o.l., en eksperimentering med materialer som er av en oppfinnsomhet og originalitet som savner sidestykke i hans samtid. Det skjøre materialet flere av disse arbeidene er gjort på, gir dem et underlig, ofte transparent uttrykk, idet lyset og underlaget slipper igjennom. I papirarbeidene videreutvikles sentrale temaer fra romantikken som landskapets forgjengelighet, evigheten og lyset.

Det har hersket mye usikkerhet omkring Hertervigs sene papirarbeider fra årene mellom 1868 og 1902. Flere av arbeidene har gått tapt, og det er umulig å anslå hvor stor produksjonen kan ha vært. Papirarbeidene som er bevart, har sjelden blitt utstilt pga deres lysømfintlighet. Denne delen av kunstnerskapet fikk heller ikke full anerkjennelse før på 1970-tallet. Oljemaleriene ble gjenoppdaget i 1914, tolv år etter Hertervig døde. Siden den gang har Hertervig vært anerkjent som en av Norges største kunstnere.

Utstillingen er produsert i samarbeid med Rogaland Kunstmuseum og Sparebankstiftelsen DnB NOR.